Carlos Filipe Ximenes Belo, José Ramos-Horta

Nobels Fredspris 1996

Carlos Belo

(1948-)

Den modige fredsbiskopen

Den andre øst-timoreseren som fikk Nobels fredspris i 1996 var Carlos Felipe Ximenes Belo. Han vokste opp i en bondefamilie, ble tidlig opptatt av religiøse spørsmål og ble viet til katolsk prest i 1981. Kort tid etter at Carlos Belo ble valgt til overhode for den katolske kirken på Øst-Timor i 1983, stod han frem og fordømte den brutale indonesiske okkupasjonen av provinsen. Okkupantene svarte med å sette Belo under streng overvåking; men biskopen lot seg ikke skremme, selv om han ble truet på livet flere ganger. Han fortsatte å propagandere for ikkevoldelig motstand mot undertrykkelsen. I 1989 krevde han at FN måtte få i stand en folkeavstemning om Øst-Timor, og etter en blodig massakre to år senere var han med på smugle to vitner til Genève, der de fortalte om overgrepene for FNs kommisjon for menneskerettigheter. Belos kamp møtte sympati hos paven i Roma, som demonstrerte den ved å besøke Øst-Timor i slutten av 1980-årene.

José Ramos-Horta

(1949-)

Den utrettelige diplomaten

Da Portugal avviklet sine kolonier, ble Øst-Timor besatt av Indonesia i 1975. En av lederne i motstandskampen var José Ramos-Horta. Han grep ikke selv til våpen, men forlot landet som utenriksminister i frigjøringsbevegelsen Fretilins regjering. I de neste tyve årene reiste han verden rundt for å tale østtimoresernes sak, fremfor alt i FN. Ramos-Horta delte fredsprisen med landsmannen, biskop Carlos Belo. Fra midten av 1980-årene gjorde Ramos-Horta seg til talsmann for dialog med Indonesia, og i 1992 la han fram en fredsplan. Den inneholdt konkrete forslag om humanitært samarbeid med okkupantene og et økende internasjonalt nærvær med FN i spissen. Dette skulle legge et grunnlag for indonesisk tilbaketrekking og selvbestemmelse for det østtimoresiske folket. Disse to fredsmålene ble nådd i 2001. Ifølge Ramos-Horta bidro Nobels Fredspris i vesentlig grad til dette.