1958

Fredsvenn og europeer

Den belgiske dominikanerpresten George Pire ble tidlig engasjert i humanitært arbeid. På slutten av 30-tallet stiftet han en hjelpeorganisasjon for fattige familier, og under andre verdenskrig deltok han i motstandsbevegelsen mot tyskerne som feltprest. Nobelkomiteen festet seg særlig ved Pires hjelpeinnsats for europeiske flyktninger. Etter at han i 1949 ble kjent med de elendige forholdene i østerrikske flyktningleirer, bestemte han seg for å komme til unnsetning: Pire organiserte et nettverk av faddere som skaffet mat, klær og medisiner. Ved hjelp av gaver fikk han bygd flere aldershjem. Utover i 1950-årene opprettettet han flere Europa-landsbyer med småhus for flyktninger, og i 1957 stiftet han en organisasjon som drev utviklingsprosjekter i andre verdensdeler. Et hovedmotiv for Pire var å tjene den europeiske fellesskapstanken gjennom humanitært arbeid; men Nobelkomiteen la heller vekt på hans forsøk på «å bygge en bro over bølgene fra kolonialisme, anti-kolonialisme og rasemotsetninger».