25 år etter at konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzky fikk fredsprisen i 1936, valgte Nobelkomiteen for andre gang en prisvinner som ble forfulgt av egne myndigheter.
Den sørafrikanske høvdingen, læreren og fagforeningsmannen Albert Lutuli ble valgt til president for frigjøringsbevegelsen African National Congress (ANC) i 1952. Inspirert av Mahatma Gandhis ikkevoldsfilosofi gjorde han seg til talsmann for en sivil ulydighetskampanje mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika og ledet flere demonstrasjoner og streiker mot den hvite mindretallsregjeringen. Sammen med andre raseskillemotstandere ble Lutuli arrestert og forfulgt, og etter at 69 svarte demonstranter ble massakrert i Sharpeville i 1960, ble ANC forbudt.
Valget av Lutuli betydde at Nobelkomiteen hadde satt respekt for menneskerettighetene på dagsordenen og at den hadde sluttet seg til den internasjonale kampen mot apartheid. Den ble ført videre i 1984 da landsmannen, biskop Desmond Tutu, ble vinner av Nobels fredspris.
