1986

Øyenvitne og budbringer

Elie Wiesel, jødisk forfatter, filosof og humanist, gjorde det til sin livsoppgave å vitne om nazistenes folkemord under andre verdenskrig. Han er i dag verdens fremste formidler av Holocaust. Etter at tyske tropper okkuperte Ungarn i 1944, ble Wiesel-familien deportert til Auschwitz konsentrasjonsleir og drapssenter i Nazi-Tyskland-okkuperte Polen. Ved ankomst ble Elie Wiesels mor og yngre søster myrdet i et gasskammer. Wiesel og faren ble utvalgt til tvangsarbeid, og med vilje utsatt for sult, kulde og mishandling. Tidlig i 1945 ble de to sendt på dødsmarsj til Buchenwald konsentrasjonsleir, hvor Wiesels far ble smittet av dysenteri. Han døde kort tid etter deres ankomst 29. januar. I månedene som fulgte, drepte vaktene tusenvis av fanger om dagen. 17 år gamle Elie var fortsatt i live da allierte soldater befridde leiren 11. april. Elie Wiesel ville ikke bare at verden skal huske og ta lærdom av Holocaust. Like viktig var det å kjempe mot likegyldigheten og holdningen «det angår ikke meg». For Elie Wiesel var kampen mot likegyldigheten en kamp for fred. Han har sagt: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det motsatte av kjærlighet er likegyldighet».