Alfred Bernhard Nobel ble født i Stockholm den 21. oktober 1833. Familien besto av ingeniører og forretningsfolk. I 1842 flyttet Alfred med sin mor og søsken til St. Petersburg, hvor faren Immanuel Nobel hadde startet en våpenfabrikk noen år tidligere. Han produserte landminer til tsarens hær, og tjente gode penger. Alfred gikk ikke på skole, men fikk privatundervisning av gode lærere. Han behersket snart fire fremmedspråk og viste store evner i realfag, især kjemi.

Krim-krigens slutt i 1856 fikk ulykksalige følger for Immanuel Nobel og hans familie: Fabrikken gikk konkurs. Foreldrene og yngstesønnen Emil dro hjem til Sverige; de tre eldste sønnene ble værende i St. Petersburg for å se om de kunne få bedriften på fote igjen. Det var nå Alfred Nobel fattet interesse for nitroglycerin – en svært eksplosiv væske oppfunnet av italieneren Ascanio Sobrero. Nobel innså at det lå store penger i en industriell utnyttelse av sprengstoffet dersom man bare kunne finne en tryggere måte å håndtere det på. Etter omfattende eksperimenter fant han i 1863 frem til en lovende blanding av nitroglycerin og svart krutt som han markedsførte som ”blasting oil”. Den ble hans første av i alt 355 patenter, og et viktig skritt på veien mot det som skulle bli hans største suksess: oppfinnelsen av dynamitten.

Alfred Nobel tok ut patent på det nitroglycerin-baserte eksplosivet dynamitt i 1867. Året etter fikk han en ærespris av Det kongelige svenske vitenskapsakademiet for ”viktige oppfinnelser til menneskehetens praktiske nytte”. Han var mektig stolt av denne prisen. Opplevelsen var utvilsomt en viktig inspirasjonskilde til de vitenskapelige prisene han senere skulle opprette i sitt navn.

På denne tiden var Alfred Nobel allerede i ferd med å etablere seg som en fremgangsrik industriherre og forretningsmann; først i Europa, dernest i USA. Tross flere tilbakeslag – det mest tragiske var den store eksplosjonsulykken på Nobels sprengstoffabrikk i Stockholm i 1864 som kostet lillebroren Emil livet – bygde han seg opp til å bli en av datidens rikeste menn.

Som oppfinner og forretningsmann var Alfred Nobel målbevisst og full av selvtillit. På det personlige plan var han derimot beskjeden, nærmest sky. Han er blitt beskrevet som en ensom og rastløs grubler som var mye syk, og som aldri ønsket eller fikk sjansen til å stifte egen familie. Han kunne være hard og kynisk i sine forretninger, men var ifølge eget utsagn samtidig en misantrop og ”superidealist”. Han elsket litteratur, skrev dikt og skuespill i yngre år, og bygde opp en omfattende boksamling. Her lå kimen til hans beslutning om å opprette en litteraturpris til forfatteren av det beste verk ”i idealisk riktning”.

Men idealismen hadde også en politisk side: Alfred Nobel støttet dem som talte mot militarisme og krig, og ønsket å gi et bidrag til arbeidet for nedrustning og fredlig løsning av internasjonale konflikter. Her øvet den østerrikske forfatterinnen og fredsaktivisten Bertha von Suttner stor innflytelse på ham. De to var nære venner og brevvekslet gjennom en årrekke. Mye tyder på at opprettelsen av Nobels fredspris fremfor alt var inspirert av henne.

Alfred Nobel brukte flere år på å utarbeide sitt testamente. Den endelige versjonen, som er datert 27. november 1895, fastslo at mesteparten av hans veldige formue skulle avsettes til et fond for utdeling av årlige ærespriser i fysikk, kjemi, medisin eller fysiologi, litteratur og fred.

Innholdet i testamentet ble først kjent etter hans død.

Alfred Nobel bodde mye av sitt voksne liv i Paris. I 1891 flyttet han til San Remo, Italia. Noen år senere kjøpte han Bofors jernverk og våpenfabrikker, anla en herskapelig residens i Karlskoga, og begynte så smått å forberede seg på å flytte hjem til Sverige for godt, enda så lite glad han var i den nordiske vinteren. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Den 10.desember 1896 døde Alfred Nobel brått i sitt hjem i San Remo.