Alfred Nobels formue
Da den svenske oppfinneren og forretningsmannen Alfred Nobel døde i 1896 etterlot han seg en av samtidens største private formuer.
I sitt testamente bestemte Alfred Nobel at hans formue skulle plasseres i et fond som besto av sikre verdipapirer. Dette innebar at Nobels interesser i industribedriftene rundt om i verden måtte avvikles. Denne krevende oppgaven ble utført av Nobels unge assistent Ragnar Sohlman og ingeniør Rudolf Lilljequist. De to knyttet snart til seg den unge svenske advokaten og fredsaktivisten Carl Lindhagen.
Mesteparten av formuen viste seg å være knyttet til Nobels eierandeler i det russiske oljeselskapet Baku Petroleum og et hundretalls ammunisjons- og dynamittfabrikker i Europa, Nord- og Sør-Amerika, Australia og Sør-Afrika. Nobel hadde dessuten anselige aksjeposter i diverse gruveselskaper, inklusive gullgruver, og inntekter fra sine 355 internasjonale patenter. I tillegg eide han en yacht – verdens første med aluminiumskjøl – et stutteri for ridehester og tre verdifulle eiendommer: villa Mio Nido i San Remo, en leilighet i Paris og villa Björkborn i Karlskoga (hvor han aldri rakk å bosette seg).
En særlig vanskelighet var at brorparten av Nobels verdipapirer og kontantbeholdninger var deponert i franske banker i Paris, noe som kunne gjøre det vanskelig for boet å få kontroll over verdiene uten å bli gjenstand for fransk arveavgift. Problemet ble løst ved at Sohlman egenhendig, og i all hemmelighet, brakte verdipapirene ut av landet – visstnok med en ladd pistol i frakkelommen for alle tilfellers skyld. Verdipapirene ble deretter omsatt i London og Stockholm.
Fondet ble i alt tilført ca. 31.5 millioner svenske kroner - et meget stort beløp etter datidens kroneverdi. Pengene ble deretter plassert i såkalte ”gullkantede obligasjoner”. Den årlige avkastningen skulle brukes til å finansiere de fem Nobelprisene og prisutdelingskomiteenes administrasjon. Ansvaret for å forvalte den etterlatte formuen ble fra 1900 overført til den nyopprettede Nobelstiftelsen i Stockholm.
Ved prisutdelingen i 1901 var det nominelle prisbeløpet 150.782 svenske kroner – noe under 9 millioner svenske kroner etter kroneverdien i 2016. Ved hundreårsjubileet i 2001 var prisbeløpet kommet opp i 10 millioner svenske kroner, det høyeste noensinne, både nominelt og reelt. For 2017 er prisbeløpet på 9 millioner svenske kroner.